Livløse granplantasjer

Skogbruket forvandler artsrik naturskog til livløse granplantasjer. Sterile granåkre hvor ingenting vokser på skogbunnen. Produksjonsskog hvor artsmangfoldet er utradert.

De fleste har sikkert gått i skog som er så tett at skogbunnen kun er dekket av barnåler og tenkt at dette er en artsfattig skog. Kanskje så den ut som skogen på bildet under, hvor det er plantet tett granskog på tidligere innmark.

Skog på gammel innmark
Skog på tidligere innmark (Vidar Lysnes)

At granplantasjer er sterile og livløse, er et utsagn som dukker opp med jevne mellomrom i kommentarfelt og på sosiale medier hvor skogbruk diskuteres. Men det er ikke nødvendigvis slik at skogen er artsfattig selv om det ikke vokser blomster på bakken. Under bakken kan det være et mylder av arter.

I forbindelse med nordisk mykologisk kongress i år 2000 ble det arrangert ekskursjoner til ulike lokaliteter, blant annet til en granskog i Kaupanger, hvor det ble gjort interessante funn. Det er laget en rapport om dette (Fylkesmannen i Sogn og Fjordane Rapport nr. 3 – 2001) som kan være verdt å lese for nysgjerrige.

Den aktuelle skogen i Kaupanger beskrives som tette plantefelt av gran og douglasgran. I år 2000 var den anslått til 40-50 år og skogbunnen beskrives å være preget av barnålteppe og stedvis tepper av etasjemose og andre skyggetålende mosearter. Beskrivelsen passer godt til det mange anser som en steril granskog.

Da er det interessant å merke seg at ekskursjonen fant at lokaliteten var «meget sopprik, med en svært stor sopproduksjon og høy artsrikdom».  Det ble registrert nesten 200 arter, hvorav hele 17 rødlistearter, deriblant 2 arter som ble ansett som direkte truet (E). Videre antar man at lokaliteten har nok et potensiale for 15-20 rødlista arter til.

Jeg prøver ikke her å påstå at alle tette granplantefelt er stapp fulle av rødlista arter. Dette varierer nødvendigvis mye. Jeg skal ikke heller påstå at det har vært bare positivt for disse artene at det er plantet gran der. Rapporten sier at «det er åpenbart at granplantingen har ført til en kraftig vitalisering av mykorrhizafloraen, sannsynligvis med en kraftig økt fruktlegemeproduksjon.» Men de hevder det er sannsynlig at de aller fleste artene (herunder de fleste rødlisteartene) også fantes her tidligere, før området ble plantet til med bartrær.

Det jeg derimot vil påpeke er at artsmangfoldet kan være stort på tross av at området er flatehogd. På tross av at det er plantet tett. Og på tross av det er lite vegetasjon på bakken.

I likhet med sitkagran er douglasgran en fremmed art i Norge. Mange anser også at vanlig norsk gran er en fremmed art på Vestlandet fordi den der er utenfor sitt naturlige utbredelsesområde, og de blir populært omtalt som pøbelgran. 

På tross av at dette er trær som produserer store volum og som binder store mengder CO2, ønsker mange å begrense utbredelsen mest mulig, og det kjøres kampanjer og drives dugnader for å bli kvitt utøyet.

Skogbruket blir ofte kritisert for å ikke ta nok hensyn til rødlista arter, og funn av rødlista arter blir ofte brukt som et argument mot hogst i enkelte tilfeller. 

I et verdensbilde hvor svart er svart og hvitt er hvitt, hva gjør man i en situasjon hvor man har en «pøbelgranplantasje» hvor det sannsynligvis er rundt 35 rødlista arter? Fjerner man utøyet? Eller verner man det?

De siste dagene har det vært kjørt en kampanje hvor det uttales at man kan plante trær, men man kan ikke plante en skog, og man setter likhetstegn mellom plantet skog og plantasjer/monokulturer. I de fleste tilfeller får alle norske plantefelt store innslag av ulike pionerarter som f. eks. bjørk, og granåker er ikke akkurat det første som faller en inn. Tvert i mot er skogen ganske variert. 

Men selv i bestand som framstår som en monokultur, som i eksempelet fra Kaupanger, er skogen mer enn hva man skulle tro ved første øyekast.

Nedenfor følger et bilde av hvordan norsk ungskog ofte ser ut. Bildet viser at det langtfra er noen monokultur. Det viser også at her burde det 
vært gjort ungskogpleie.

Ungskog
Ungskog (V. Lysnes)

Vår Herre tar ikke klima på alvor!

IMG_8919
Stormfelt skog kan være bra for det biologiske mangfoldet, men det er dårlig for klimaet. (Vidar Lysnes)

På forrige ukes søndagstur (der greide jeg å få det til å høres ut som jeg har for vane å gå søndagsturer) tok jeg meg en skogstur i Nørdstebøberget naturreservat.

Der var det mange steder mye vindfall, og jeg tenker: Tar ikke vår Herre klima på alvor? Her har han både hogd og markberedt, men alt virket har han latt ligge igjen i skogen for å råtne.

Naturvernorganisasjoner, som blant annet WWF, hevder at karbon bindes best ved å verne skogen. Hogst av gammelskog fører i følge disse organisasjonenes skogeksperter til at karbonet lekker ut i atmosfæren. Karbonet er lagret i tømmeret, men også i skogbunnen. Mindre hogst og mindre markberedning er bra for klimaet.

Jeg synes det er respektløst når Vår Herre neglisjerer rådene fra disse skogekspertene og turer fram som han selv vil.

IMG_8924
Vindfelt skog i Nørdstebøberget naturreservat (Vidar Lysnes)

Gjennom fotosyntesen trekker planter og trær karbon fra lufta og lagrer det inne i planten. Gjennom aktiv skogskjøtsel forsøker skogbruket å oppnå en størst mulig tilvekst på skogen. Motivasjonen er egoistisk. Størst mulig tilvekst gir best mulig økonomi. I første omgang for skogeier. Men også for samfunnet.

En heldig bieffekt er at denne strategien også fører til at det bindes mye CO2, og derved er bra for klimaet.

I løpet av de siste 100 årene har tømmervolumet i norske skoger økt. Volumet har tredoblet seg fra om lag 300 millioner m3 i 1925 til over 900 millioner m3 i 2015. Tilveksten har økt fra ca. 10 millioner m3 i året til over 25 millioner m3 i året. Dette er resultatet av at skogbruket målrettet har arbeidet for å bygge opp ressursene.

Nå er vi i den heldige situasjon at vi er i besittelse av en stor fornybar ressurs. Denne må vi bruke på best mulig måte. Alternativene er mange og jeg tror vi bare har  skrapt i overflaten for hva trevirke kan brukes til i fremtiden.

Jeg tviler på at et karbonlager på rot er beste måten å bruke denne ressursen på.

En ting er sikkert. Det er en større sannsynelighet for at vi må tilpasse oss Vår Herre enn at han tilpasser seg oss.

Vi har hatt stormer som har ført til at store skogområder har blåst ned. Bildet nedenfor er fra stormen Gudrun i Sverige. Denne stormen førte til at det i Sverige blåste ned ca. 75 millioner m3. I Norge hogger vi til sammenligning ca. 10 millioner m3 i året. Gudrun er garantert ikke den siste store stormen vi har hatt. Det vil komme flere stormer med det resultat at store volumer med skog vil blåse ned.

Skog er et flott redskap til å binde karbon, men for å lagre karbon er skogen et usikkert lager. I hvert fall på lang sikt. Da er det bedre å lagre karbonet i varige installasjoner som bygg, bruer og lignende. Hvis vi kan bruke hogstavfallet, topper og greiner, til å erstatte litt av behovet for olje og kull, kan vi også bremse uttaket av fossile råvarer. Det tryggeste karbonlageret befinner seg antagelig under bakken.

 

Bilde fra Stormen Gudrun i Sverige. Foto: SVT

 

Urnes stavkirke er en av Norges eldste trebygninger. Den er bygget rundt 1140, og har bundet CO2 i snart 900 år. Foto: Nina Aldin Thune

 

 

 

 

Flytebrygge til tømmerbil

Det hender man må legge tømmer langs offentlig vei. Da vil ofte vegvesenet ha et ord med i laget. Det må lages en varslingsplan.

Forrige uke hadde vi en varslingsplan inne til godkjenning, og jeg fikk telefon fra ei hyggelig dame fra vegvesenet. Hun lurte på om jeg var klar over at det var ny asfalt på veien. Svaret var litt nølende. Det hadde ikke jeg tenkt veldig nøye på, men diskusjonen gikk fort over på hvordan vi best kunne unngå å gjøre skade. «Jeg tar en telefon til en transportør for å høre om det kan være en praktisk løsning å legge noe under støttebeina» sa jeg.

Transportøren foreslo å lage ei slags brygge, eller en plattform. 2,5 til 3 meter lang. 60 cm bred. Jeg sa «jeg gjør et forsøk», og reiste for å kjøpe materialer.

Etter litt finsnekring, jeg kunne nesten vært møbelsnekker, anså jeg meg ferdig og sendte et bilde til transportøren.

Førsteutkast. Veiet og funnet for lett.
Førsteutkast. Veiet og funnet for lett. I ene enden ble borda dratt i sammen med et gjengestag. På midten og i andre enden ble de boltet i sammen. (Vidar Lysnes)

«Denne kommer ikke til å holde» skrev han. «Jeg foreslo at du kunne bruke 8″x8″»

Jeg hadde brukt 2″x8″. Da han pratet om 8″ hadde jeg hele tiden tenkt bredda på materialene, og ikke tjukkelsen.

«Jeg har nok lagt merke til at tømmerbil ikke er din sterkeste side» sa transportøren. Jeg synes det var en veldig diplomatisk og fin måte å si «idiot» på.

Løsningen ble å skru på 2 lag til. Ett lag i midten med bord på tvers og ett lag til med langsgående bord.

IMG_0715
Ferdig. Veiet og funnet OK. (Vidar Lysnes)

Brygga er nå testet og ser ut til å fungere som tenkt. Så får vi se hvor lenge den holder, og om vi kommer til å fortsette å bruke den når vi har prøvd den en stund.

 

Skogsbilveier og friluftsliv

 

IMG_0482
Opprusting av skogsbilvei (Vidar Lysnes)

Bygging av skogsbilveier har en tendens til å skape debatt, og når Løvenskiold ønsker å bygge en ny skogsbilvei utenfor Oslo skaper det ikke uventet en del reaksjoner.

 

Noen reagerer sterkere enn andre. Dagsavisen skrev i juli at Naturvernforbundet aksjonerte daglig for å stoppe arbeidet.

At det reageres på at det skal bygges nye veier er ikke overraskende. Det er også til en viss grad forståelig. Det er et inngrep som setter spor både i landskapet og i bevistheten vår.

Men hva hvis ingen av dagens skogsbilveier eksisterte? Hvordan ville det påvirke deg? Hvis du ikke kommer til å savne veiene oppholder du deg antagelig ikke mye i skogen.

Skogbruket er avhengig av å ha gode veier. Disse er avgjørende for å frakte tømmmer mest mulig rasjonelt fra skog til industri. Frakt fra skog til industri er en vesentlig del av råvarekostnaden for norsk treindustri. Veinettet, både det private og det offentlige, har derfor stor påvirkning på lønnsomheten i denne industrien.

Argumenter som brukes mot Løvenskiolds nye vei er at den vil ha store negative konsekvenser for friluftslivet. Den vil splitte opp et større sammenhengende skogområde, og den vil klemme seg inn blant såkalte eventyrskoger.

Om det er rett eller galt å bygge denne veien vet ikke jeg. Men jeg kjøper ikke uten videre argumentet om at skogsbilveier er negative for friluftslivet. Tvert i mot tror jeg skogsbilveiene er til glede for mange.

Det går mange mil med skiløyper på norske skogsbilveier. Går man for eksempel inn på Skiforeningen.no vil man se at store deler av skiløypenettet i Oslomarka går på skogsbilveier. Skiforeningen har laget et kart over sykkelturer. Disse går også hovedsakelig på skogsbilveier.

Skogsbilveiene er flittig brukt av folk med joggesko, enten de jogger eller går tur. Og har man med seg barnevogn er en skogsbilvei langt å foretrekke framfor en sti.

Skogsbilveiene gir en enklere adkomst til attraktive områder. Jeg vil tro det er mange bærplukkere som i løpet av helgen har kjørt forventningsfulle inn til sine favorittplasser for å høste av naturens overskudd. Noen har hatt en skogsbilvei som utgangspunkt for skogstur, eller kanskje en fisketur. Andre bruker skogsbilveinettet for å komme til hytta.

Skogsbilveier er, så lenge de er planlagt og bygd på en god måte, et positivt element for oss som er glade i friluftsliv. For skogbruket er det avgjørende med et godt skogsbilveinett.

Har vi råd til å verne eventyrskogene?

 

IMG_0276
Eventyrskog? (Vidar Lysnes)

Tidligere i uken var jeg i et fantastisk flott skogområde. Det var en idyllisk urskog med mosegrodde steiner og gamle grantrær. Det vil si; det var visst ikke urskog, for da jeg så litt nærmere etter oppdaget jeg at det her og der sto igjen stubber. Merker etter tidligere tiders aktivitet.

 

Men det var lenge siden.

Nå var jeg ganske alene der, og det var antagelig årevis siden det sist hadde vært folk der.

Å gå slik i gammelskog gir en egen ro. Eller; skogen er ikke egentlig veldig gammel. Den er 100-120 år. Litt over vanlig hogstmodenhetsalder. Men det gir en egen ro likevel.

Og hadde jeg vært biolog, og lagt ned en skikkelig innsats, er jeg temmelig sikker på at jeg her ville finne en eller flere rødlista arter. Nå er kanskje ikke det så spesielt. Rødlista arter finner man stort sett over alt i skogene våre. Men enkelte livsmiljøer er mer viktige enn andre. Det er nok derfor skogbruket i Norge bruker ressurser på å finne og kartlegge livsmiljøer i stedet for å finne hver enkelt rødlista art.

På tross av dette er det ingen tvil om at dette er en vaskeekte eventyrskog. En skog der man i tussmørket kan forestille seg troll og andre eventyrfigurer, men om dagen ikke se annet enn noen krokete trær og rare kampesteiner.

Men det var nok andre tanker som slo meg der jeg satt på en stein og skuet utover. Tankene fløy til et eventyr jeg og kjerringa hadde da vi gikk og plantet i nabobestandet en solvarm dag.

Dette er nok fantasi. Vi har nok ikke hatt aktivitet der i nabobestandet verken med plantespett eller andre spett. Ikke foreløpig. Dette blir litt subjektivt.

Gjermund Andersen som så vidt jeg forstår er far for eventyrskogbegrepet forklarer eventyrskog slik: «Eventyrskog er skog med særlig høy opplevelsesverdi. Begrepet er subjektivt, avhengig av hvilke assosiasjoner vi får til ord som «skog», «opplevelse» og «eventyr». Skal man karakterisere områder etter hvilken verdi de har for friluftslivet, må en godta at følelser og identitet er viktige for kvalitetsvurderingen».

Ok.

Har vi råd til å verne eventyrskoger? Er det fornuftig å verne skog, en ressurs for framtida, basert på hva enkeltpersoner synes er fint?  Og er det en felles forståelse for hva som er fint?

Eller kan det være like fornuftig å prøve med en litt mer vitenskapelig framgangsmåte når vi skal velge ut hvilke skoger vi bør verne?

Skog er en miljøvennlig ressurs. Den er fornybar og kan blant annet erstatte stål og betong som byggevarer. Den kan erstatte bomull i tekstiler, og mye av det vi produserer av olje kan erstattes av biomasse fra skogen, osv. Det er fantasien som setter begrensninger.

Det er satt et mål om å verne 10 % av norsk skog. Det er et stort areal. Om denne prosentsatsen er riktig kan diskuteres.

En ting er sikkert. Det er ikke miljøvennlig å verne feil areal.

 

 

 

Grønne skoger

IMG_8528

Grønne skoger er tenkt å være en blogg som hovedsakelig kommer til å dreie seg om skog og skogrelaterte temaer.

Bakgrunnen for at jeg ønsker å skrive om skog er at det er innenfor skog jeg er utdannet, og at det er innen skogbruket jeg har arbeidet mitt.

At navnet ble akkurat Grønne skoger er litt tilfeldig. min første blogg-overraskelse kom da jeg registrerte bloggen og oppdaget at jeg trengte et navn. Grønne skoger var noe av det første som falt meg inn.

Navnet er en hentydning til frasen «gull og grønne skoger», og er kanskje ikke så dumt likevel, selv om det ikke er et resultat av noen veldig stor tankeprosess.

Vi er nå inne i ei tid da vi ser at vi må redusere bruken av fossile energikilder som olje og kull, og styre forbruket over på mer klimavennlige energikilder. «Det grønne skiftet» er et begrep som har blitt allemannseie i denne sammenheng. Her er skogen en del av løsningen, sammen med blant annet vind-, sol- og vannkraft.

Vi har i Norge i dag mer skog enn noensinne. I løpet av de siste 80 år har tilveksten i norske skoger langt mer enn fordoblet seg og tømmervolumet nærmer seg 1 milliard m3 (2012, Granhus).

Vi har ressursene. Kunsten er å forvalte dem på best mulig måte.