Flytebrygge til tømmerbil

Det hender man må legge tømmer langs offentlig vei. Da vil ofte vegvesenet ha et ord med i laget. Det må lages en varslingsplan.

Forrige uke hadde vi en varslingsplan inne til godkjenning, og jeg fikk telefon fra ei hyggelig dame fra vegvesenet. Hun lurte på om jeg var klar over at det var ny asfalt på veien. Svaret var litt nølende. Det hadde ikke jeg tenkt veldig nøye på, men diskusjonen gikk fort over på hvordan vi best kunne unngå å gjøre skade. «Jeg tar en telefon til en transportør for å høre om det kan være en praktisk løsning å legge noe under støttebeina» sa jeg.

Transportøren foreslo å lage ei slags brygge, eller en plattform. 2,5 til 3 meter lang. 60 cm bred. Jeg sa «jeg gjør et forsøk», og reiste for å kjøpe materialer.

Etter litt finsnekring, jeg kunne nesten vært møbelsnekker, anså jeg meg ferdig og sendte et bilde til transportøren.

Førsteutkast. Veiet og funnet for lett.
Førsteutkast. Veiet og funnet for lett. I ene enden ble borda dratt i sammen med et gjengestag. På midten og i andre enden ble de boltet i sammen. (Vidar Lysnes)

«Denne kommer ikke til å holde» skrev han. «Jeg foreslo at du kunne bruke 8″x8″»

Jeg hadde brukt 2″x8″. Da han pratet om 8″ hadde jeg hele tiden tenkt bredda på materialene, og ikke tjukkelsen.

«Jeg har nok lagt merke til at tømmerbil ikke er din sterkeste side» sa transportøren. Jeg synes det var en veldig diplomatisk og fin måte å si «idiot» på.

Løsningen ble å skru på 2 lag til. Ett lag i midten med bord på tvers og ett lag til med langsgående bord.

IMG_0715
Ferdig. Veiet og funnet OK. (Vidar Lysnes)

Brygga er nå testet og ser ut til å fungere som tenkt. Så får vi se hvor lenge den holder, og om vi kommer til å fortsette å bruke den når vi har prøvd den en stund.

 

Ulv og sau

Hjemme hos oss fyrer vi med ved. Og når veden skal bæres i hus deler vi på arbeidet. Kjerringa bærer og jeg administrerer.

Dette har fungert på den måten at jeg har forklart henne hvilke kubber hun skal bære. Vi prøver da først med en kubbe av middels størrelse for å sjekke hvor store kubber hun orker å bære. Videre fyller vi på med kubber av tilsvarende størrelse. «Klarer du den, så klarer du denne» sier jeg.

Det som kanskje kan overraske noen, men antagelig ikke alle, er at når vi har drevet slik en stund, vil hun ikke lenger orke å bære alle. Vi må da begynne å «lesse av».

«Klare du ikke denne, klarer du ikke denne heller» sier jeg, mens vi fjerner kubbe etter kubbe. Til slutt er vi tilbake ved start og går tomhendte inn igjen.

Litt av samme logikk kan man ofte finne i debattfelter tilknyttet avissaker om ulv.

Argumentet som ofte går igjen er at det er en forsvinnende liten andel av sauen som blir drept av ulv. I 2016 ble det betalt ut erstatning for 17 500 dokumenterte rovdyrskader. Av dette var det kun 9 % , eller ca 1600 sau og lam som ble tatt av ulv.

Så hvorfor så mye oppstyr om denne ulven?

Prosentvis tar jerven mest med 34%. Gaupe tar 21%, bjørn 15%, kongeørn 8% og 13% er uspesifisert. Dette er dokumenterte tap. Det er grunn til å tro at disse tallene er høyere. Norsk Sau og Geit mener basert på historiske tapstall fra før rovdyrfredningen at det er sannsynlig at tapstallene ligger mellom 41 000 og 58 000 sau.

Av drøyt 2 millioner sau dør ca 108 000 sauer på beite. Det er et høyt tall. Det er skyhøyt over de ca 40 000 nordmenn som dør hvert år. Ingen av disse beiter i utmark, og de færreste av oss beveger seg utenfor asfalten.

Så hva betyr vel de 1600 sauene som blir tatt av ulv?

Selv om det er lite ulv i Norge, er ulven ikke utryddningstruet på verdensbasis. Russland har en stor ulvebestand, og konfliktnivået er relativt lavt fordi utmarka ikke benyttes til beite på samme måte som vi har tradisjon for her i Norge.

Etter å ha vært borte fra Norge i mange år er ulven nå på på full fart tilbake i norsk fauna. Fordi vi har en ulvesone, der utmarksbeite nå langt på vei er avviklet, er tapene til ulv foreløpig små. Tapene kommer til å øke ettersom ulvebestanden øker.

Basert på historiske tall ser man at normaltap på sau før rovdyrenes tilbakekomst har ligget på 50 000 til 67 000 dyr. Dette er tap som følge av blant annet sykdom, ulykker, skader og påkjørsler. I tillegg opplever man nå tap for jerv, gaupe, bjørn, ørn. Og nå etter hvert også ulv

Så selv om tapene til ulv foreløpig er relativt lave, kommer disse tapene i tillegg til alle andre tap. De er enda en vedkubbe i børa.

I det siste har kjerringa begynt å ordne vedbæringa selv. Jeg har begynt å administrere for kattene.

 

 

 

Skogsbilveier og friluftsliv

 

IMG_0482
Opprusting av skogsbilvei (Vidar Lysnes)

Bygging av skogsbilveier har en tendens til å skape debatt, og når Løvenskiold ønsker å bygge en ny skogsbilvei utenfor Oslo skaper det ikke uventet en del reaksjoner.

 

Noen reagerer sterkere enn andre. Dagsavisen skrev i juli at Naturvernforbundet aksjonerte daglig for å stoppe arbeidet.

At det reageres på at det skal bygges nye veier er ikke overraskende. Det er også til en viss grad forståelig. Det er et inngrep som setter spor både i landskapet og i bevistheten vår.

Men hva hvis ingen av dagens skogsbilveier eksisterte? Hvordan ville det påvirke deg? Hvis du ikke kommer til å savne veiene oppholder du deg antagelig ikke mye i skogen.

Skogbruket er avhengig av å ha gode veier. Disse er avgjørende for å frakte tømmmer mest mulig rasjonelt fra skog til industri. Frakt fra skog til industri er en vesentlig del av råvarekostnaden for norsk treindustri. Veinettet, både det private og det offentlige, har derfor stor påvirkning på lønnsomheten i denne industrien.

Argumenter som brukes mot Løvenskiolds nye vei er at den vil ha store negative konsekvenser for friluftslivet. Den vil splitte opp et større sammenhengende skogområde, og den vil klemme seg inn blant såkalte eventyrskoger.

Om det er rett eller galt å bygge denne veien vet ikke jeg. Men jeg kjøper ikke uten videre argumentet om at skogsbilveier er negative for friluftslivet. Tvert i mot tror jeg skogsbilveiene er til glede for mange.

Det går mange mil med skiløyper på norske skogsbilveier. Går man for eksempel inn på Skiforeningen.no vil man se at store deler av skiløypenettet i Oslomarka går på skogsbilveier. Skiforeningen har laget et kart over sykkelturer. Disse går også hovedsakelig på skogsbilveier.

Skogsbilveiene er flittig brukt av folk med joggesko, enten de jogger eller går tur. Og har man med seg barnevogn er en skogsbilvei langt å foretrekke framfor en sti.

Skogsbilveiene gir en enklere adkomst til attraktive områder. Jeg vil tro det er mange bærplukkere som i løpet av helgen har kjørt forventningsfulle inn til sine favorittplasser for å høste av naturens overskudd. Noen har hatt en skogsbilvei som utgangspunkt for skogstur, eller kanskje en fisketur. Andre bruker skogsbilveinettet for å komme til hytta.

Skogsbilveier er, så lenge de er planlagt og bygd på en god måte, et positivt element for oss som er glade i friluftsliv. For skogbruket er det avgjørende med et godt skogsbilveinett.

Har vi råd til å verne eventyrskogene?

 

IMG_0276
Eventyrskog? (Vidar Lysnes)

Tidligere i uken var jeg i et fantastisk flott skogområde. Det var en idyllisk urskog med mosegrodde steiner og gamle grantrær. Det vil si; det var visst ikke urskog, for da jeg så litt nærmere etter oppdaget jeg at det her og der sto igjen stubber. Merker etter tidligere tiders aktivitet.

 

Men det var lenge siden.

Nå var jeg ganske alene der, og det var antagelig årevis siden det sist hadde vært folk der.

Å gå slik i gammelskog gir en egen ro. Eller; skogen er ikke egentlig veldig gammel. Den er 100-120 år. Litt over vanlig hogstmodenhetsalder. Men det gir en egen ro likevel.

Og hadde jeg vært biolog, og lagt ned en skikkelig innsats, er jeg temmelig sikker på at jeg her ville finne en eller flere rødlista arter. Nå er kanskje ikke det så spesielt. Rødlista arter finner man stort sett over alt i skogene våre. Men enkelte livsmiljøer er mer viktige enn andre. Det er nok derfor skogbruket i Norge bruker ressurser på å finne og kartlegge livsmiljøer i stedet for å finne hver enkelt rødlista art.

På tross av dette er det ingen tvil om at dette er en vaskeekte eventyrskog. En skog der man i tussmørket kan forestille seg troll og andre eventyrfigurer, men om dagen ikke se annet enn noen krokete trær og rare kampesteiner.

Men det var nok andre tanker som slo meg der jeg satt på en stein og skuet utover. Tankene fløy til et eventyr jeg og kjerringa hadde da vi gikk og plantet i nabobestandet en solvarm dag.

Dette er nok fantasi. Vi har nok ikke hatt aktivitet der i nabobestandet verken med plantespett eller andre spett. Ikke foreløpig. Dette blir litt subjektivt.

Gjermund Andersen som så vidt jeg forstår er far for eventyrskogbegrepet forklarer eventyrskog slik: «Eventyrskog er skog med særlig høy opplevelsesverdi. Begrepet er subjektivt, avhengig av hvilke assosiasjoner vi får til ord som «skog», «opplevelse» og «eventyr». Skal man karakterisere områder etter hvilken verdi de har for friluftslivet, må en godta at følelser og identitet er viktige for kvalitetsvurderingen».

Ok.

Har vi råd til å verne eventyrskoger? Er det fornuftig å verne skog, en ressurs for framtida, basert på hva enkeltpersoner synes er fint?  Og er det en felles forståelse for hva som er fint?

Eller kan det være like fornuftig å prøve med en litt mer vitenskapelig framgangsmåte når vi skal velge ut hvilke skoger vi bør verne?

Skog er en miljøvennlig ressurs. Den er fornybar og kan blant annet erstatte stål og betong som byggevarer. Den kan erstatte bomull i tekstiler, og mye av det vi produserer av olje kan erstattes av biomasse fra skogen, osv. Det er fantasien som setter begrensninger.

Det er satt et mål om å verne 10 % av norsk skog. Det er et stort areal. Om denne prosentsatsen er riktig kan diskuteres.

En ting er sikkert. Det er ikke miljøvennlig å verne feil areal.

 

 

 

Grønne skoger

IMG_8528

Grønne skoger er tenkt å være en blogg som hovedsakelig kommer til å dreie seg om skog og skogrelaterte temaer.

Bakgrunnen for at jeg ønsker å skrive om skog er at det er innenfor skog jeg er utdannet, og at det er innen skogbruket jeg har arbeidet mitt.

At navnet ble akkurat Grønne skoger er litt tilfeldig. min første blogg-overraskelse kom da jeg registrerte bloggen og oppdaget at jeg trengte et navn. Grønne skoger var noe av det første som falt meg inn.

Navnet er en hentydning til frasen «gull og grønne skoger», og er kanskje ikke så dumt likevel, selv om det ikke er et resultat av noen veldig stor tankeprosess.

Vi er nå inne i ei tid da vi ser at vi må redusere bruken av fossile energikilder som olje og kull, og styre forbruket over på mer klimavennlige energikilder. «Det grønne skiftet» er et begrep som har blitt allemannseie i denne sammenheng. Her er skogen en del av løsningen, sammen med blant annet vind-, sol- og vannkraft.

Vi har i Norge i dag mer skog enn noensinne. I løpet av de siste 80 år har tilveksten i norske skoger langt mer enn fordoblet seg og tømmervolumet nærmer seg 1 milliard m3 (2012, Granhus).

Vi har ressursene. Kunsten er å forvalte dem på best mulig måte.