Sviktende kunnskapsgrunnlag i skog

Hvis du lytter nøye, vil du kanskje høre glass som knuses. Det er Arnodd Håpnes som kaster stein i glasshus.

I juni ga Biofokus ut en rapport som viser at skogbrukets MiS-kartlegging totalt fanger opp bare 1/7 av arealet som biologene i uavhengige kartleggingsfirma har avgrenset som særlig viktige.

På Naturvernforbundets egne hjemmesider rykker Arnodd Håpnes ut i harnisk: «Når skogbruket bommer med registreringene på 85 % av de biologisk verdifulle områder er dette en skandale av dimensjoner.»

Fasiten i rapporten, som MiS-kartleggingen måles mot, er naturtyperegistreringer. Som skogbruksleder/virkeskjøper i mer enn 15 år har jeg måttet forholde meg til naturtyperegistreringer gjennom hele denne perioden. Erfaringen er at kvaliteten er variabel.

Jeg har ikke her å tenkt å gå inn på rapporten, men har litt lyst til å se litt nærmere på «fasit». For noen år siden ble jeg oppmerksom på en naturtype i Etnedal. Naturtypen er registrert av Arnodd Håpnes, og er registrert som gammel boreal lauvskog. I feltet «Innledning» står merknaden: «Heggeholt på blokkmark (?)»

Heggeholt på blokkmark, med spørsmålstegn i parentes. Jeg har spurt meg selv: hva kan jeg bruke denne opplysningen til? Hvorfor er biologen usikker på dette? Han vet garantert hvordan hegg ser ut, han er biolog. Om det er blokkmark bør være greit å fastslå, hvis han har vært der. Det skaper ikke veldig stor tillit til registreringen.

Da jeg leste naturvernforbundets sak bestemte jeg meg for å ta en nærmere titt på Håpnes sin naturtype. Jeg forstår at han var usikker. Jeg så ikke noe hegg. Jeg så knapt lauvskog. Den lauvskogen jeg fant, befant seg på et svært begrenset område.

Alle som har gått litt i skog vet at å få full oversikt over et areal i skogen er vanskelig. Det kan godt tenkes at det står et lite holt med hegg innenfor figuren som jeg ikke har sett. Derimot er jeg helt sikker på at dette ikke er gammel boreal lauvskog. Bildet nedenfor viser skogbildet i figuren, og det er tatt nær senter (rød prikk på nederste bildet) av naturtypen i retning sørøst.

img_2270

Det er et lite område innenfor naturtypen som har litt bjørk, noen av trærne har en dimensjon på ca 20 cm målt i brysthøyde. Kanskje dette arealet, det dreier seg om maks et dekar, er eldre boreal lauvskog (jeg kjenner ikke inngangsverdien). Det bringer oss inn på et annet problem. Avgrensning. I så fall er det 26,7 dekar som ikke er eldre boreal lauvskog. Det må kunne sies at avgrensningen er noe unøyaktig.

«Sviktende kunnskapsgrunnlag i skog» kan synes som en tabloid overskrift på en rapport. Men det er ut fra erkjennelsen av at vi ikke har full oversikt over artsdiversiteten at Mis-metodikken vokste frem. Vi kjenner ikke til hvor alle de sårbare artene er, og kommer heller aldri til å få full oversikt, uavhengig av hvor store ressurser vi legger ned på kartlegging. Vi kjenner ikke en gang til alle artene. Hvordan skal vi kunne ta vare på arter vi ikke vet eksisterer? Skogbrukets løsning ble å ta vare på livsmiljøer som man ser er viktige, men som har begrenset utbredelse i dagens skoger.

Men står man ikke da i fare for å hogge skog med rødlistede arter? Svaret er jo. Men det ville man kanskje unngå ved å bruke biologer ved registreringen, fagfolk er tross alt fagfolk? Svaret er nei. Man vil aldri kunne klare å fange opp alle rødlistede arter.

Mindre enn 10 meter fra naturtypens ytterkant vokser det huldrestry. Huldrestry er sjeldent, og i Etnedal er det bare 2 kjente forekomster. Biologen Håpnes registrerte ikke denne rødlistede arten da han var der. Det gjorde derimot biologen Høitomt i 2018.

Når Arnodd Håpnes går ut så høyt som han gjør i å kritisere andres arbeid, bør man kunne forvente at han selv leverer arbeid av høy kvalitet. Og det gjør han kanskje, vanligvis. Dette er kun en av formodentlig mange registreringer.

Poenget med å vise dette eksempelet er å vise at man ikke kan forvente at noen kan klare å finne alle verneverdier innenfor et område. Det er ikke mulig. Uavhengig av hvor flink man måtte være. Jeg har selv taksert skog, og jeg vet hvor vanskelig dette er. Jeg fant heller ikke huldrestryen, selv om jeg, i motsetning til Håpnes, visste omtrent hvor den skulle befinne seg.

Jeg ønsker også å synliggjøre at vurderingene den som takserer har gjort ikke nødvendigvis er fasit. Selv om dette eksempelet ikke er en del av Biofokus-rapporten, er den utført av en biolog. For meg synes det at man har i overkant stor tillit til biologenes ufeilbarlighet.

Kartlegging etter DN-håndbok 13 innebærer stor grad av skjønn. Det vil si at ulike biologer vil få ulikt resultat, både med tanke på om det er et område med «påvist betydning for biologisk mangfold», som er kriteriet i rapporten, og ikke minst hvordan området skal avgrenses.

Mis-metodikken har derimot klare inngangsverdier, graden av skjønn er mindre, og registreringene er etterprøvbare.

Biofokus har funnet ut at metodene gir ulikt resultat. Det er ikke oppsiktsvekkende.

 

———————————————————————————————-

(Tilbakemeldinger settes pris. Kom gjerne med kritikk)

 

 

 

 

Karbon i skog

Fører aktiv skogsdrift til massive CO2-utslipp? Eller vil man med et bærekraftig skogbruk kunne binde og lagre karbon i skog og varige treprodukter?

Tidligere i høst hadde jeg gleden av å høre Harald H Kvaalen fra NIBIO foredra for skogoppsynet i Oppland. Seansen foregikk på Tande i Øyer, i et granfelt plantet på tidligere innmark. Dette feltet framstår som det enkelte, i negative ordelag, omtaler som Granplantasjer. Det er treslagsreint, med kun gran, og skogen står tett.

Feltet er plantet i 1962, tatt inn som forsøk av NIBIO i 1984, da det ble delt inn i tre ulike ruter. Disse fikk hver sine skjøtselsprogram.

Den tetteste ruten er utynnet og har en tetthet på 350 trær per dekar. Det er tett skog!

Skog Tande
Skog på Tande i Øyer med en tetthet på 350 trær /da (Vidar Lysnes)

Volumet her er på over 110 m3/da. For en Østlending er dette oppsiktsvekkende høyt, og det er et volum som ligger skyhøyt over volumet i naturskoger.

Men hva har dette med klimaet å gjøre?

Det har vært mye diskutert hva som er best for klimaet. Noen hevder man bør verne skogen, og på den måten lagre karbon i skog og skogsjord. Andre mener vi bør bruke skogen, og på den måten binde CO2 i bygg og varige installasjoner.

Verneverdig gammel granskog har et karbonlager i levende tre med en middelverdi på 87,1 tonn/ha (NINA-rapport 752). Da bestandet på Tande (rute 3) var 26 år hadde det i følge Kvaalen bygget opp et større karbonlager i levende tre enn middelverdien for gammel verneverdig skog. Ved 60 års alder er karbonmengda 383,7 tonn/ha.

Ved hjelp av en kalkulator, eventuelt med sylskarp hoderegning, kan man regne ut hvor mange ganger høyere karbonlageret er i kulturskogen på Tande enn i gjennomsnittlig gammel granskog. Jeg nøyer meg med å konstatere at det er betydelig.

Hva med karbonlageret i jord? Det blir til stadighet hevdet at etter hogst vil karbonet i bakken lekke ut. Det korte svaret fra Kvaalen på dette var at dette vet vi for lite om. Det er forsket for lite på dette for nordiske forhold til at man kan trekke noen konklusjoner.

Skog på gammel innmark
Skog på tidligere innmark (Vidar Lysnes)

Fordi norske naturskoger ofte er et resultat av tidligere tiders plukkhogst, er disse skogene ofte glisne. Det er derfor ikke overraskende at disse skogene har lavere karbonlager i levende ved enn skjøttede kulturskoger.

Ved å drive et bærekraftig skogbruk kan vi dra stor nytte av skogen i klimasammenheng. Dels ved å at skogen vokser og lagrer karbon i stamme, grener og røtter. Dels ved at produkter fra skogen erstatter produkter basert på fossile råvarer, eller utslippsintensive produkter som f.eks stål og betong.

Aktiv skjøtsel og bruk av skogen er en del av det grønne skiftet.

Skog
Skogbruk er en viktig del av det grønne skiftet (Vidar Lysnes)

 

 

 

 

 

 

Granåkre og kulturskoger

Er du bekymret for at skogbruket skal utradere de siste naturskogene og omforme dem til granåkre?

Det bør du være. I hvert fall om du leser aviser. Med jevne mellomrom kan man lese om hvordan skogbruket hogger gammelskog og erstatter dem med granåkre, monokulturer eller plantasjer. (Her er et eksempel på flatehogd skog og hvordan den har utviklet seg: Storhogster og verneverdig skog.)

Ordene plantasje, monokultur og granåker gir alle inntrykk av et skogsbilde hvor skogen drives intensivt. Wikipedia sier dette om plantasjer: «Plantasje er ofte en landbruksenhet der bare en vekst dyrkes, også kalt monokultur eller monokultivering. Som plantasje regnes vanligvis store landbruksenheter i tropene og subtropene som har spesialisert seg på kun én type vekst eller en type husdyr, og som i tillegg utnytter billig lokal arbeidskraft.»

Når man bruker plantasjebegrepet om norsk skogbruk vil mange sitte igjen med et bilde av at skogen er ensartet, ensaldret, steril og artsfattig. Jeg ser for meg et skogbilde hvor grantrærne står på rekke med svartskogbunn.

Hvis du har mulighet til å ta en kikk ut av vinduet en gang i løpet av høsten vil du kunne oppdage at det er et relativt stort innslag av lauvtrær i disse monokulturene.

Blandingsskog
Høstgul skog på Østlandet (Vidar Lysnes)

Bildet ovenfor er tatt ut av stuevinduet mitt, men er representativt for store deler av Østlandet. Det gir ikke akkurat inntrykk av å være en plantasje! Her er et variert skogbilde, bestående av flere treslag, i alle aldre.

Det er ganske fjernt fra det mentale bildet jeg får når noen prater om plantasjer.

 

 

 

Skogbrukets beste investering

Den beste investeringen man kan gjøre i skogbruket, innen skogskjøtsel, er ungskogpleie. Likevel: vi er ikke i nærheten av å utføre nok ungskogpleie i norske skoger.

Ungskogpleie, gjort på riktig måte, fører til et framtidsbestand med bedre kvalitet, større produksjon og høyere verdi. Samtidig blir driftskostnadene ved hogst lavere. Som om ikke dette er nok. Hvis man har gjort ungskogpleie har man et mye bedre utgangspunkt hvis man ønsker f. eks å tynne eller gjødsle.

Hvis man i tillegg til å være opptatt av økonomi, også intresserer seg for klima og miljøvern, er en positiv effekt at jo høyere tilvekst man har, jo mer effektiv er skogen til å binde karbon.

«Men kostnaden da, mann!», tenker sikkert du. Det må da koste litt? Og det gjør det selvfølgelig. Men fordi dette har store positive ringvirkninger for samfunnet økonomisk og miljømessig, tilbyr staten gode økonomiske rammebetingelser. Faktisk ligger den reelle andelen av investeringen for skogeier på rundt 20% av total kostnad. Resten betaler staten.

«Vel og bra» tenker kanskje du. «Men jeg skulle ønske det var enda flere fordeler»

Ok. Bestand hvor det er utført ungskogpleie er ofte mye bedre rustet mot skader, som for eksempel vindfall og toppbrekk. Hvis man tar en tur ut i skogen, vil man i disse dager kunne se mange ungskogfelt som er tynget ned av snø, og som noen steder trykker framtidstrærne ned under seg.

«Jeg gidder da vel ikke vasse rundt i skogen i en halvmeter snø»

Tenkte nesten det. Her er noen bilder:

72D2A6AD-781A-4FB2-B7D6-2C2A0C84AD96
Denne grana har bukket under for snøen (Vidar Lysnes)
A20221FF-5898-4DAA-A00D-D45D6F7CD3AA
Kunne gjort seg med litt hjelp fra ei ryddesag (Vidar Lysnes)
3741CB68-0982-4F96-9AB4-1A53C244F4DE
Grana har tøffe kår og ønsker seg litt ungskogpleie. (Vidar Lysnes)
EAD81952-C9EC-45CC-9890-DA35C95B34DC
Ungskogpleiebehov (Vidar Lysnes)

Tilslutt. Det sitter kanskje noen og tenker: «lurer på hvem som er skogeier her».

Da kan jeg avsløre at alle bokstavene i navnet til skogeieren står i innlegget. Hvis du greier å plukke ut de riktige bokstavene og setter dem i riktig rekkefølge vil du finne ut hvem det er. Jeg sender en premie i posten.

 

 

 

 

Storhogster og verneverdig skog

«I dag er 75 prosent av skogen i Norge granplantasjer. Det er skog uten liv i skogbunnen, insekter vil ikke være der, og fuglene vil da heller ikke være der. Det er en ørken, en deprimerende skog å gå i, og jeg har gått gjennom mye av slik skog på turen min.» Sitatet tilhører Trude Myhre, skogbiolog i WWF, fra hennes pilegrimsreise til Nidaros i sommer.

Det høres litt deprimerende ut. At 75 % av norske skoger er ørken. Forutsatt at dette stemmer. En lakmustest for dette er å kikke ut av vinduet en høstdag, eventuelt ved å ta en biltur i skogstrøk. Man vil fort oppdage at en ganske stor del av skogbildet er farget av høstgul lauvskog, og at det er ganske langt mellom disse reine granplantasjene.

Bildet nedenfor er et flybilde over et skogareal i Larvik. Utsnittet dekker et areal på ca. 2 km. Området er ganske hardt hogd, og ville antagelig vekket reaksjoner om hogsten(e) hadde foregått i dag. Bildet er tatt i perioden ’59-’79, antagelig tidlig i perioden.

2AB53B8B-0CB3-4E01-8403-D150EACEF732

Under er samme utsnitt tatt i 2002.

97c6adbd-b447-4c49-a9f9-4f92c4afe790.jpeg

På bildet fra 2007, nedenfor, kan man se at det er hogd igjen på noe av arealet.

aeccbe49-a2b3-468e-9112-3e51d6ebff2f.jpeg

Og i 2010 er det hogd enda litt. Det vokser fort i mange daler og søkk i Vestfold.

90ba2a1d-e4bd-4e9e-891b-3634d3bad009.jpeg

Bildet under er fra 2015. Det er hogd litt mer daler, og på hogsten fra ca. 2007 begynner ungskogen å vises.

d67a4053-4992-49da-822a-cdd7c963ddbf.jpeg

25/12-2017 ble Fjærevardåsen opprettet som naturreservat.

d6de41df-8f23-4292-b729-85618f7fb350.jpeg

Meningen med å vise denne bildesekvensen er ikke å undergrave verneverdiene i naturreservatet. De er der helt sikkert, og det er sikkert riktig å verne dem.

Meningen er å vise at selv om det har blitt foretatt harde hogster i området på ’50-’60-tallet, fører ikke det automatisk til at det området er ødelagt.

Når det hevdes at 75 % av skogen er granplantasjer, skulle det vært interessant å vite hva utsagnet bygger på. Om arealer som dette regnes inn i tallgrunnlaget, ser jeg ikke veldig svart på det. På et areal som fremstår nærmest snauhogd for 40-60 år siden finner man nå flere rødlistede arter, hvorav 3 truede, samt en art som er ny for Norge.

Liste over arter utryddet av skogbruket

Nedenfor er en liste over arter som er utdødd i Norge de siste 50 årene som en konsekvens av hvordan vi driver norsk skogbruk. Det knytter seg noen usikkerheter til lista. Utdøing er vanskelig å dokumentere, og det er strenge krav til dokumentasjon. Arter skal ikke defineres som regionalt utdødd dersom det er tvil om at arten virkelig er utdødd. Vi har heller ikke full oversikt. Det er fortsatt mange arter vi ikke kjenner. Det er mulig vi har utryddet arter vi ikke vet om. Lista er komplett så langt jeg kjenner til. Jeg ser ikke bort fra at det finnes noen der ute som vet om arter jeg ikke kjenner. Lista kan altså bli lengere. Men den kan ikke bli kortere. Kom gjerne med korrigeringer.

Her er lista:

 

 

 

 

Papirbatteri og miljøvern.

Samtidig som naturvernere hyler seg hese om at det må vernes mer skog utvikles stadig nye skogbaserte produkter. Skogen er en fantastisk ressurs og vil kunne være en nøkkel for å skape et fremtidig bærekraftig samfunn.

Natur og Ungdom feirer 50 år og erklærer at «vi har lenket oss i 50 år, og er klar for å lenke oss i 50 år til». Det er et flott slagord, men det skinner igjennom at det er viktigere å protestere enn å være konstruktiv. Greenpeace hadde nylig en aksjon mot SCA i Sverige. Og i Nordmarka har Naturvernforbundet brukt høsten på å gå i veien for anleggsarbeidere. Det er klassisk naturvern der målet er å verne arealer og båndlegge naturressurser.

Mer konstruktive er et svenskt firma som heter BillerudKorsnäs. De utvikler nå i samarbeid med Uppsala Universitet et papirbatteri. Dette vil åpne for nye miljøvennlige muligheter.

http://www.uu.se/nyheter-press/nyheter/artikel/?id=9024

En avhandling fra Mittuniversitetets forskningscentrum FSCN viser at superkondensatorer i papir kan erstatte vanlige batterier i framtidige elbiler. De er miljøvennlig og kan bli opptil 90% billigere å produsere enn dagens superkondensatorer.

http://etn.se/index.php/nyheter/63817-cellulosa-kan-komplettera-batterierna-i-elbilen

Å kunne erstatte konvensjonelle batterier med batterier av papir vil være et kjempeframskritt for miljøet. Råstoffet er fornybart, og man unngår skadelige utslipp. Hvis produksjonskostnaden i tillegg reduseres vil dette gjøre f.eks elbilen enda mer attraktivt.

I Norge utvikles fiskefôr av norske grantrær, der bruken av trevirke kan erstatte soya. I norskprodusert fiskefôr er det om lag 25 prosent soya, hovedsakelig fra Brasil. I en artikkel i Bondebladet i 2014 heter det at soyaproduksjon alene var ansvarlig for 29 prosent av avskogingen i Amazonas. Det vil si at hvis vi kan redusere behovet for soya ved å finne erstatninger vil vi kunne minske presset på regnskogen.

https://www.tu.no/artikler/snart-fores-laksen-pa-grantraer/347456

Det sitter med andre ord mange gløgge hoder rundt om kring som arbeider med å finne løsninger på kjente miljøproblemer. Skogen er en fornybar ressurs med muligheter som vi fortsatt bare ser konturene av.